Klær og vask..

I dette huset bor det 2 voksne og 3 barn og nå også en liten søt katt. Katten forårsaker forsåvidt ikke så mye klesvask - barna - mannen og jeg derimot. Og på et eller annet vis så blir det kaos og anarki både i vaskekurvene: Yes vi har 3 - tre stykker!!! i vaskemaskina og i diverse tørkeanordninger (trommel + 2 stativ ) dersom jeg i et døgn eller to tar mentalt fri fra disse. Det er helt utrolig at 5 mennesker kan produsere så mye vask - greit nok at barna er små og mannen jobber en del ute - men lell da gut.


Jeg har egentlig et bra system - en kurv for gårdsarbeidskær, en kurv for mørke klær og en for lyse klær - Hun på 5 har skjønt systemet - han på 40 er jeg litt mer usikker på.


Vaskemaskina er med største trommel nr før industristørrelse og tar alt i fra det som kan stå av seg selv til ull - bare det ikke skjer på likt.. - sivingen i huset har en forkjærlighet for gj.snittsberegninger - det gir seg følgende utslag i forhold til vasking: alt kan vaskes på 50 og sentrifugeres på 1200 omdreininger. Jeg tror egentlig det er sabotasje for å slippe å vaske. Med den taktikken blir jeg lett panisk når jeg hører at vaskemaskina gått uten at jeg har satt den på. Da vet jeg at jeg får fornyet "licence to wash" for ytterligere 6 mnd. Jeg har mye trøst i den maskina - og tenker ofte på at alternativet tross alt kunne vært verre - det kunne vært en stor stamp eller bekken hadde jeg vært litt mer uheldig med fødselstidspunkt.

Til verdens ende og tilbake igjen på en mandag ettermiddag

Ja det er bare Tjøme det det var snakk om. Men det føles i alle fall ganske langt på en mandag i november, dagene begynner å bli ganske korte nå. Hensikten var å holde foredrag om korn og kraftfôr kvalitet.

Tjøme er et flott sted - de fleste synes det er finest der om sommeren. Jeg er sær og synes egentlig at det er vakrest nå på seinhøsten. I dag var det en slik fin høstdag. Havet var stille, lufta var klar og det lå en slik forsiktig november sol lavt på himmelen - det blir et fantastisk lys av ute ved havet på denne tiden av året. Så får det heller være da at det ble 3,5 timer i tåke og mørke i bil i et desperat forsøk på å rekke korøvelse. Det gikk forøvrig ikke... på den annen side jeg tror jeg unngikk passbilde i dag også.

Aqua Vita- Livets vann

Mulig at det stemte å går - men det føles ikke helt ut som om det stemmer like godt i dag.. Det var rakfisklag med sangkoret i går.

Jeg hadde egentlig fint lite lyst til å gå- fredag kveld etter en lang uke så er det liksom veldig fristende å synke ned i sofaen etter at barna er lagt og bli der - gjerne med 1 glass vin underholdt av "Skal vi danse?". Blir utringningen til Flo dypere nå - så må programmet sladdes.. he he..

Uansett jeg dro på fest og som vanlig så var det utrolig hyggelig når det skjer noe i regi av koret, god mat, sang og litt dansing ble det faktisk også. "Skal vi danse?" gikk forresten i reprise i dag - derfor er jeg klar over utringningen. Rakfisk er godt og det er Aquavit også - jeg konstanterer imidlertid at det er ikke mye jeg skal ha i meg før jeg føler meg temmelig lurvete dagen etterpå. Muligheten og lysten til å sove bort en lørdag er redusert ned mot null etter at vi fikk barn.
I dag har det stort sett vært sløving som gjelder her - med unntak av et avbrekk i form av kinotur, "Mummis farlige midtsommer" til underholdning for barna og for meg passet det aldeles perfekt å synke bakover i mørket i en behagelig kinostol.

Det snør det snør tiddelibom..

...Og her sitter jeg på Trondheim Lufthavn Værnes og håper at flyet mitt kanskje går om en time eller to, det skulle gått for 1 time siden. Merkelig det her Vi bor i Norge, vi vet at vinteren kommer hvert år på denne tiden og like fullt - hvert år blir det kaos.



Jeg er skodd for snøvær både jeg og bilen faktisk. I går ble det skiftet dekk for harde livet, mannen liker ikke å skifte dekk, så i likestillingens navn tok jeg den ene bilen mens mellomste var på ballett, to hjul under ballett. To hjul etter ballett - og med entusiastisk heiagjeng i baksete.

Nå håper jeg bare at det ikke blir så innmari kaldt for jeg har en del blomsterløk som burde vært putta i bakken

For all del - jeg liker snø.. Det er mye bedre enn is og søle og mørkt og tåkete. Men nå vil jeg hjem - minstebarnet lå på armen i halve natt og jeg er trøtt. Det er utmattende men hyggelig med ei lita snuppe som ligger på armen og klapper meg på kinnet med følgende mantra: "Kose mamma, mamma snill! Mamma trøtt?"

Mamma er i alle fall trøtt nå..

Været på Værnes er forøvrig førsteklasses, stjerneklart og - 4 grader Celsius

Møkkavær- tidstvinge - grus og tussmørke

Tja- litt lite flittig på bloggen en periode - ikke fordi det ikke skjer noe - heller fordi det tidvis skjer ganske mye.

Og svusj, det var den høsten - onsdag er det meldt utrygt for snø!!

Utrolig at noe som kjennes som en evighet kan gå så fort at en nesten ikke greier å trekke pusten- for det er egentlig veldig greit at denne høsten snart lir mot førjulsvinter

- Været har vært forholdsvis dårlig og da blir humøret på husets innvånere deretter. Som en kollega sa ved overgangen til oktober: "I gjennomsnitt har vi 20 treskedager på Hedmarken i september - det betyr at vi har 16 til gode i år. Poteter er det heller ikke lett å høste når været er så en kunne dyrket ris i stedet. Så får vi ikke drevet med innhøsting - men vi minsanten ikke gjort så mye annet på sparket heller - det blir å vente og vente og hive seg utpå når det er tegn til opphold.

- Mannen ble da opptatt av å vente med å komme seg på jorde mens jeg ble fullt engasjert i logistikkbransjen til fotballtrening, fra fotballtrening, til barnedans fra barnedans til og fra fotballkamp og barnehage og SFO og hvor mange middager finnes det egentlig som kan tilberedes på maks 7 minutter med en hylende 2 åring og en ulvesulten 7 åring rundt beina med mellomste som nekter å iføre seg annet enn rosa til nød lilla skjørt og kjoler. Greit nok når gradestokken viser + 15 og fint vær - totalt uansvarlig når det regner vannrett.

- På jobb har det vært lærerikt men forholdsvis mindre morsomt en periode med et stort anlegg strukturprosjekt med deadline 1.oktober, en føler bokstavelig talt ansvaret tynge når en skal bidra med de facts som avgjør om folk får beholde arbeidsplassen sin eller ikke - i tillegg til et par andre svært lite lystbetonte oppgaver som jeg har vært nødt til å fronte.

- Sønnen er heldigvis veldig glad i skolen - lekser går unna i en fei. Det store nå er at han kan lese, og han liker å lese. Riktig nok leser han det slik det står - noe som av og til avstedkommer artige diskusjoner. "Her er" for eksempel, men sier du ikke "hær ær" sier jeg - "neida mamma, det er nynorsk dette skjønner du"

- Vi kom tilslutt i mål, guttelaget til sønnen vant alle kampene sine så nær som en, kornet er i hus, potetene er levert. Prosjekter og baller er landet på jobb - vi finner løsninger, selv om det har kostet noen søvnløse netter og tårer både hos meg og hos de som fikk merke konsekvensene på kroppen - det er ikke lett å fortelle flinke folk at de ikke lengre skal jobbe hos oss fordi firmaet har valgt andre strategiske retninger.

Vi dro på høstferie alle fem, 1 oktober, og jeg tror egentlig at det var helt nødvendig for alle å få 1 uke med sol, sommer og fri der hovedaktiviteten besto i bading og avslapping og et sandslott i ny og ne. Og de største utfordringene gikk i å bestemme seg for hvor og hva en skulle spise til lunch og middag. Herlig!

Mannen og jeg har også vært en tur i Ungarn i Budapest - årets voksne alene på tur-tur. Deilig, vi var blant annet å besøkte et kurbad - synd vi ikke har naturgitte forutsetninger for slikt her i området. å plaske rundt i kildevann som holdt 38 oC mens sola gikk ned var en opplevelse. Det var dessuten rimelig klart at dette var en del av kulturen der, alle former og fasonger var representert, pensjonistene hang langs kanten og spilte sjakk i vannet. Jeg følte meg ikke det minste utafor selv om jeg for anledningen var ikledd verdens mest usexy badedrakt med skjæring som dekket det meste - den gav kun komiske - overhode ingen erotiske assosiasjoner i følge mannen. Leid for anledningen av stedets hyggelige ikke engelsktalende badevakter- den bar tydelig preg av at det var forlagt badetøy som ble leid ut - og ved øyemål ble jeg helt klart plassert i kjerring-kategorien, antakelig mer bekvemt en "babe"-trøster jeg meg med. Opplevelsen, og ikke minst den utrolig behagelige massasje 1/2 timen gjorde underverker særlig for nakkemuskler som igjennom hele høsten har forsøkt å kompensere for at tidskjema egentlig ikke rakk til.

SÅ nå er det altså snart vinter - innerst inne litt godt- i og med at snøen legger seg som et teppe over alt vi ikke rakk i år - en del av det vil vi sikkert tatt fatt på igjen neste år. Med den ufattelig tåpelige innretningen at vi stiller klokka så blir det også så mørkt om ettermiddagen at det er meget begrenset hva en får utrettet uten hodelykt - noe som reduserer dårlig samvittighet med ytterligere et par knepp.

Jeg håper vi rekker litt dekkskifte på bilen i morgen og krysser fingrene for at husbonden får pløyd de siste fårene i kveld, så kan vi godt gå litt i hi og drømme om sommer og sol - det er tross alt bare 2 mnd til sola snur igjen og det er fortsatt lenge til jul..

Fields of Gold

Ja det er definitivt høsten, men ingen grunn til å deppe av den grunn. Nå har det omsider blitt oppholdsvær, åkrene står modne og skurtreskere durer i kor gardimellom en trøstefull låt som bærer løfte om at sommerens mer strabasiøse aktiviteter snart vil belønnes med fulle kornkamre.

Nå er jeg sikkert utrolig sær, men det fascinerer meg like mye og det rører noe inni meg hvert år denne utviklingen fra svart jord med spe irrgrønne spirer via bølgende grønne enger til dette gullfargede duvende havet som glitrer i klar høstsol. Da tenker jeg at verden er ganske rettferdig og at bønder har verdens beste yrke. Følelsen av å se utover disse høsteklare åkrene og vite at dette har jeg bidratt til, i tillegg til at været har gjort opp for seg på en forsvarlig måte i år også, veier i forholdsvis stort monn opp for ubekvem arbeidstid, lite fritid og det faktum at det faktisk er såpass dårlig betalt at en er nødt til å ha både en og to jobber utenfor gården - det siste er jo litt synd for det hadde helt klart gått ann å legge hele sjela si i dette. Måneskinnsbonden min pleier jeg å kalle husbonden, det er i alle fall forholdsvis tussmørkt når han entrer hjemmets lune arne nå om kveldene, og barna lurer tidvis på når pappa kommer hjem?

Men i dag ble det jo faktisk både kveldsmat og barneTV sammen med pappan i alle fall for de to minste for jeg skulle først følge eldstemann på fotballkamp. Det er utrolig hvor spennende det er med sånne 6 7 åringer på banen, de gir absolutt alt. Og jeg ble lett revet med på siden, faktisk såpass revet med at denne ene pappan som sto ved siden av meg sa "Du kan jo vente litt med å heie, for akkurat nå er det pause.."

..Og så endelig korøvelse og det er utrolig hvor mye artigere det er å synge sammen med en 30 40 andre enn å synge hjemme alene for seg selv... Jeg er helt sikker på at en både blir et gladere menneske og et bedre menneske av å synge sammen med andre, når en i tillegg får synge slike utrolig vakre sanger som "Fields of Gold" og vet at mannen har skåret de siste 40 målene med moden åker før i ettermiddag så er verden og tilværelsen god selv om kveldene er blitt mørke og lufta kaldere.

Hverdagslykke..

I dag var det definitivt tilbake til den jevne hverdag, det går helt klart mot høst. Både vær og aktivitetsnivå tyder på det. Jentene begynte i barnehagen for et par uker siden og i dag begynte skolen. En leser jo og hører mye rart om norsk skole i media, og det meste er jo av en slik karakter at en kan bli deprimert og bent frem bekymret for den oppvoksende slekt muligheter til dannelse og intellektuell utvikling.

Det kan helt klart være at det er ting og ta tak i, det trengs sikkert både flere lærere og mer penger, for ikke å snakke om bygninger som holder minstekrav i forhold til arbeidsmiljøloven, samt engasjerte foreldre som har tid til å ta frem den dugnadsånden som antakelig var forholdsvis mye mer utbredt på den tiden da jeg var barn. Men faktum her i huset er i alle fall at det de siste ukene har vært hyppige spørsmål fra husets 7.åring om når skolen begynner igjen. "Mamma det er jo sååå lenge siden det ble ferie - den må jo snart begynne igjen?" Og i går var gleden og forventningene over at i dag - endelig - var det klart for 2.klasse- så påtrengende at han fikk nesten ikke sove. Jeg tror faktisk han gledet seg mer i år enn i fjor, for i år var han ikke bekymra for om noe skulle være skummelt i tillegg..

- Hva han gleder seg til? Jo han skal lære seg å lese fortere, regne mer, tegne enda finere, lage kunst, få vite mer om alt han ikke vet noe om - og det er jo utrolig mye for verden er jo kjempestor. Også gledet han seg til å fortelle om alt han hadde gjort i sommer, at han kunne si takk på fransk, til å spille fotball med vennene sine. Det rører jo et mammahjerte og høre dette og i mitt stille sinn så håper jeg at denne holdningen vil vedvare langt utover overskuelig fremtid. Samtidig som jeg sender en varm takk til alle dyktige og engasjerte lærere som greier å vekke en slik entusiasme.

Det er tross alt flest hverdager og lykkelig er de mennesker som våker hver morgen og føler gleden over å kunne møte dagen, kanskje vi som er blitt litt eldre enn 7 år skulle skjenke det en tanke innimellom?

Når lykken er en tiara og rosa ballkjole..eller skaper klær egentlig folk?

Vi har tre barn, en sønn og to døtre. Noe av det som har forbauset meg til stadighet er hvor markante kjønnsforskjellene er. Jeg lurer på hva som gjør at forskjellene blir så store i et moderne land som Norge i 2008?

Yndlingshobbyen til de to småfrøknene er i stor grad å agere prinsesser under motto jo mer rosa desto bedre. Vi har behørig feiret mellomste bursdag her i huset og det gir refleksjon til ettertanke. 5 små venninner var invitert til fest, samt hennes beste venn, fetteren på 6 og broren. Tema var karnevalsbursdag og de små venninnene kom væpnet til tenna med den ene mer fluffy rosa kreasjonen etter den andre, det var lipgloss og små sølvsko og glitter og stas så en ble aldeles blendet av synet. Den gode vennen, fetteren, som av natur har litt buddafasong var for anledningen oppkledd som skjelett, broren som sjørøver. Gutta ble aldeles satt ut av disse overdådig ultrafeminine omgivelsene. All denne kvinnelige ynde fikk helt klart frem det villeste i den maskuline delen av selskapet, en stund minnet det litt om mine barndoms minner av hesteslipp i Sikkelsdalen, det gikk så tyll og juveler føk vegimellom. Og det endte med at skjelettet oppløst i tører ble reddet inn på gutterommet av sitt noe eldre søskenbarn etter et sviende møte med en tryllestav, under lovnad om at der var det forbudt for jenter.

Men jeg lurer altså på hvordan i himmelens navn det kan være slik i 2008 at hvor jeg enn snur og vender meg så møter jeg på småjenter i rosa og lilla og med et lidenskapelig forhold til pynting og sminke som jeg fortsatt i en alder av 37 ikke har vært i nærheten av. Jeg har fått med meg at enkelte hevder at det er genetisk, svært usikker på det altså, eneste mulighet er at det har ligget i dvale en generasjon. Da jeg var 5 var jeg i liten grad opptatt av kjoler, sminke smykker og tiaraer, jeg var ikke den lykkelige innehaver av 5 Barbier med tilhørende slott samt en himla masse annet stasj, ikke kan jeg si at jeg savnet det heller.

Kanskje jeg er utsatt for skjebnens ironi..Faktisk var det vel mer på den måten at min mor kjempet en innbitt kamp for å få meg inn i et skjørt eller en kjole i anledninger der det var påkrevet. De fleste i min familie husker min smått bisarre fremtoning i barnedåpen til min yngre kusine. Mor hadde kjøpt kjøpte nye klær mot min vilje, en sukkertøyrosa sommerkjole med volanger og hvite prikker. Jeg var 12 år, en keitete guttejente med munnen full av tannregulering på full fart inn i tenårene. Håret var ukledelig halvlangt, også etter mors ønske. Før barnedåpen var det var imidlertid tid for en liten stuss, fordi mor hadde det travelt så var det far som ble sendt av gårde til frisøren med eldstebarnet. Han mente vel at jeg var gammel nok til å gå inn alene og sendte meg inn med penger mens han selv inntok en behagelig fristund på benken utenfor VG. Jeg husker fortsatt at han brukte litt tid på å kjenne meg igjen med en gang da jeg kom ut. Sveisen hadde i løpet av 45 minutter gått fra halvlang pasjeklipp til 2 cm piggsveis og en lang rottehale i nakken. Jeg husker også, om enn med noe dårlig samvittighet, at min mor begynte å gråte da vi kom hjem og at min far halvhjertet prøvde å argumentere med at det var en utrolig praktisk frisyre for ei som tilbrakte de fleste ledige stunder sammen med hester, sauer, bikkjer og andre ting som gjorde det påkrevet med hårvask hver dag... Det er vel unødvendig å nevne at de fleste familiebildende fra barnedåpen skjemmes noe av et pussig vesen med stålglis, piggsveis og rosa kjole? Det var definitivt siste gang min mor insisterte på å kjøpe penklær til meg..

Nå er det ikke slik at jeg regner meg for ufeminin, i voksen alder tror mine omgivelser er forholdsvis vant til å se meg både med skjørt og kjoler og jeg liker faktisk å pynte meg innimellom. Selv om min eldste datter på ingen måte kan forstå hvorfor jeg på bryllupsbildet er iført bunad i stedet for en eller annen overdådig hvit kreasjon i silke- og tyll. Sanheten er at da jeg under min tid som vordende brud lot meg overtale til å besøke en brudesalong så ble bløtkakefølelsen så påtrengende at jeg kapitulerte lenge før de hadde rukket å få opp glidelåsen. Bunaden derimot har jeg alltid følt meg veldig fin i. For meg så ligger så symboliserer det plagget en kontinuitet og det bærer på verdier og tradisjoner som betyr mye for meg. I tillegg til at jeg siden konfirmasjonsdagen, da jeg bar bunaden for første gang alltid har følt en stor taknemmelighet overfor farmoren min som satt en hel vinter og broderte alle de vakre blomstene som er strødd utover det blå ullstoffet. Hver gang anledningen byr seg så tenker jeg at jeg er heldig som kan ikle meg det plagget som jeg har båret på mange av de dagene som fremstår som merker i livet mitt.

Slik jeg husker det så var det ikke mye prinseessefakter å spore verken i befolkningen generelt eller i klesbutikkene spesielt på midten av 1970-tallet. Så tenker jeg at det sikkert var på grunn av reell likestillingskamp der noe av målet var å også viske ut de klare skillene mellom menn og kvinner. Kanskje er dagens småjenters prinsesseunivers en motbølge til min generasjons kjønnsnøytrale barnetilværelse?

Det kan antakelig slå begge veier - vil fremtidens feminisme innebære at denne rosalilla bølgen tar det som en selvfølge at de skal ha likelønn og samme muligheter til lederstillinger og maktposisjoner som menn selv om de i det fysiske ligner mer på skjønnhetsprinsesser...

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er litt betenkt, men trøster meg med det at det regnes som superspennende å være med mamma og kjøre traktor selv om det gjennomføres ikledd rosa hørselvern og tiara..

Dessuten er det lenge igjen til de er voksne, muligheten er jo tilstede for at det sukkersøte byttes ut med svarte bukser og nagler akkurat tidsnok til å få det med på konfirmasjonsbilde.

Sommersløving

Huset er stille før stormen, klokka bikker snart 09.00 og alle barna sover enda. -Alle er igrunn i en sånn passelig sløv ferimodus, det innebærer at sengetid er forskjøvet med minst et par timer og det samme gjelder igrunn for start på dagen. Igrunnen passer dette meg utmerket B-menneske som jeg er og det ser faktisk ut som om barna lever greit med det de også. Den eneste som sliter litt er mannen i huset - han jobber jo om dagen og legger seg omtrent likt med meg - en sover ikkje burt summarnatta på den måten i alle fall.

Neste uke snur vi imidlertid på kabalen, da er det tilbake på jobb igjen mens mannen tar ferie. Evig optimist som jeg er har jeg en intensjon om å starte arbeidsdagen sånn ca kl. 07.00 slik at ettermiddagene blir lange og gode og forhåpentligvis fullt av jordbær og bading i sommervarmt vann til litt sånn utpå kvelden. Da må jeg vel opp 06.15 - det blir helt klart en mindre behagelig overgang, men fortsatt er det altså 1 uke igjen..

Hvorfor jeg er oppe nå? Vi skulle se etter plantevirus i potetåkeren - men det er for lyst i dag - så her sitter jeg og glipper med øynene etter å ha satt en deig med skillingsboller. Så nå tror jeg jammen jeg skal bevilge meg en kaffekopp til og litt avislesing før barna starter dagen.

Parlez-vous anglais?

Sommerens late dager har avløst en travel hverdag i heimen. For barna innebærer det 6 uker fri fra klokke og barnehage, skole og SFO. For meg er det 3,5 uker der jeg bare er mamma uten tanker for norsk kraftfôrforsyning (det har alt gått bra i en uke nå - så jeg er nok ikke uunnværlig jeg heller:-D), før pappan i huset overtar. Det vil si, vi har allerede gjort unna sommerens felles ferieuke. Mannen i huset var 40 litt tidligere i år, gaven fra meg og barna var en tur til Paris for oss alle 5 med en innlagt tur til Disneyland. På festen sin fikk han forøvrig utlevert løsbart, kart over Paris, hvitløk og 15 Euro, + 2 skilter til å henge rundt halsen fra min yngre bror, der det sto henholdvis "Slapp av!" og "Jeg reiser ikke alene!" på fransk...

Så forrige torsdag la vi ut på tur, litt for seint ute som vanlig med lett forhøyet stressnivå på veg til Gardermoen, noe som skulle vise seg å være fullstendig unødvendig, da flyet ble ca 3 timer forsinket.. Vel det positive var jo at vi fikk god tid til å sjekke inn bagasje Alle, selv den lille natt-terroristen passerte sikkerhetskontrollen uten problemer. Vi fikk god tid til å spise middag, sønnen på 7 vil sikkert også trekke frem som positivt at mamman plutselig ga tilsagt til å kjøpe inn et nytt spill til Nitendo DS, samt 2 stk. utrolig kjekke MP3 spillere med Kaptein Sabeltann og en eller annen redningsbåt til jentene. Vi kom oss avgårde etter hvert og landet da godt etter sengetid på Orly Syd. Etter at all bagasjen også dukket opp der begynte den store letingen etter leiebilen som mamman hadde leid og betalt, etter ca 40 min leting fant vi ut to ting - det er fortsatt veeldig få franskmenn som snakker engelsk (mannen og jeg valgte begge tysk på videregående - altså svært begrensede franskkunnskaper), og at det er flere terminaler og flere avdelinger av samme utleiebilfirma på denne forholdsvis lille flyplassen. Bilen vart lokalisert på Orly Oest - og det var kun en liten behagelig spasertur unna, samtidig som mørket senket seg over denne varme franske sommerkveld.

Bilen skulle vise seg å være aldeles excelent når vi først fikk den ut, en forholdsvis ny Citroen C5, en drøm å kjøre og med god plass til alle oss + det middels store flyttelasset vårt. Med visshet om at Paris er en stor by, og at trafikken der er kaotisk hadde jeg i forkant av turen gått til innkjøp av av håndholdt GPS. Problemet var at denne ikke tok inn noe GPS-signal - og at vi ikke oppdaget dette før vi sto på p-plassen i Orly og at vi ikke hadde noe skikkelig kart annet enn over sentrum av Paris - og det var definitivt ikke dit vi skulle nå. En løselig beskrivelse av vegen fra flyplassen til Magny Le Hongre (en liten landsby nord-øst for Paris) hadde vi fått av mannen i bilutleia. Mannen hadde kjørt i Paris før (for 20 år siden), så han fikk æren av å kjøre og han kjørte feil i første kryss. Har du først kjørt feil her så skulle det vise seg at det å snu ikke er enkelt, etterhvert forvillet vi oss inn i et lagerområde der var det mørkt og øde, vi ante ikke hvor vi var. Jeg sendte mange onde tanker til selgeren av GPSen og kjente desperasjonen steg - dette var ikke et bra sted å befinne seg "in the middle of the night" med 3 små barn, som i tillegg var helt klare for senga. Det var da C5en skulle gå i fra graden "bra bil" til "reddende engel". "Det ser jo ut som den har GPS innbygd" sa mannen. Jammen så det slik ut, motivasjon for å lære seg å bruke den samt skifte fra fransk til engelsk språk var skyhøy. 40 min etterpå befant vi oss i Magny Le Hongre klare for å flate ut i det lille rekkehuset vi hadde leid.

Resten av ferien var stort sett en suksess, en utrolig koselig liten søvnig landsby, hyggelig lite hus, gåavstand til baker/konditor og matvarebutikk. Disneyland var magisk- Ja det er svinedyrt, ja det er ekstremt folksomt og laange køer, særlig nå om sommeren og ja det er helt klart verdt det. Utrykket på sønnen da han skulle hjelpe Buzz Lightyear med å få has på universets fiende nr 1, eller da han passe skjelven etter sin første ordentlige berg- og dalbanetur lurte på om vi skulle gjøre det en gang til - da hadde vi stått i kø i 60 min for 10 min intens skrekkblandet fryd - gleder mitt morshjerte med hang til barnslige aktiviteter. Eller prinsessen da hun fikk se det store torneroseslottet midt i parken og alle prinsessene i "The Dream Parade"eller lille gullhår da Ole Brum kom vandrende i levende live. Parken er enorm - det er utrolig flott med hus og blomster og fontener og masse å se på og ting å gjøre for alle, vi var der i 2 dager og vi rakk kanskje 2/3?

Men vi rakk mer også, et fransk slott, en løvepark, kikke på et flott fransk landskap der det sikkert blir kjempeavlinger i år og godt er det, Eifeltårnet gjorde inntrykk både på stor og liten. Av ting som der og da irriterer - men i ettertid kan betraktes som krydder i hverdagen er fransk arroganse- eksisterer særlig på kafe, med 3 sultne små barn - og det tok 1! time å få 3 porsjoner med Pomes Frites og 2 seige Entrecote. - Eller på metro da en fransk sint pønkerjente sørget for å trenge seg inn mellom barnevognen og meg slik at mannen og barnevogn med billettene, lommebøkene og mobiltelefonene ble stående igjen på plattformen mens jeg og barna forsvant avgårde med metroen med en konstant kjeftende fransk pønkerjente som nå overøste sin vrede over oss i samfulle 3 stasjoner til jeg hadde lyst til å skrike "Shut up! - Parles Non France! Vi har jo vært sammen i 18 år mannen og jeg og av og til i alle fall er det heldigvis slik at vi tenker ganske likt. Så jeg holdt ut på Metroen og tok den til den stasjonen vi hadde tenkt og til og 5 min. etterpå ankom mannen med neste bane. Men andre negative opplevelser enn dette var det faktisk ikke.

Ellers var været var strålende, mannen ble knallbrun og etterhvert såpass fransk av utseende at folk tilstadighet spurte han om vegen.. de skulle bare visst. Mens jeg nok heller kunne gått under betegnelsen "Le Pink Panter".

Vi rakk også god mat - særlig fra tidligere nevnte baker og avslapping, det å bare være sammen vi 5 uten at noe annet må ordnes hele tiden. Det er deilig å sette seg ut i en varm mørk sommerkveld og nyte et par glass med god fransk vin og kikke på stjernene i visshet om at 3 små sover godt og forhåpentligvis drømmer om dagens gode opplevelser. Det er forøvrig utrolig hvort fort en uke går. Som sønnen kjekt summerte opp i dag- "Vi kan godt dra til Frankrike igjen mamma - når du har spart opp litt mer pengere." For egen del ble jeg vel egentlig styrket i troen på at mannen og jeg med tid og stunder skal anskaffe oss et lite murhus på kontinentet i et hyggelig nabolag med gåavstand til baker og butikk- lære oss språket skal vi også.

Jeg reiser alene..jeg flyr over land og hav..

Jeg har en jobb som gjør at jeg reiser mye i perioder- jeg er slik av natur at jeg blir rastløs dersom jeg skal være på et kontor dag ut og dag inn og jeg har en utrolig spennende jobb og mange flinke medarbeidere. Jeg er utrolig privilegert som får oppleve så mye og sett masse. Men av og til blir jeg også lei av flyplasser, særlig sikkerhetssjekken er et aldri så lite irritasjonsmoment, det er jo ganske utrolig at en venner seg til å dra av seg belter, klokker smykker og sko, samt utlevere vesentlige deler av intimsfæren ved å måtte pakke alle flytende toalettsaker i gjennomsiktige plastpose. Et merkelig prinsipp forresten - dersom alle beholdere er under 1 dl og får plass i en liten pose så er de ikke egnet til å gjøre skade. Men i det du ikke får igjen posen eller dersom du skulle ha glemt boksen med hårvoks i toalettmappa - huff og huff - potensiell terrorist.


Av og til kunne jeg kanskje ønsket meg at det fordelte seg litt jamnere i forhold til reising og etter at jeg fikk barn stunder jeg nok mer hjem enn tidligere. I kveld kom jeg hjem etter 2 døgn i Trøndelag (utrolig hvor mye lysere det er der oppe nå forresten, sola gikk ikke ned før kl. 23.40), det var 3 som var glade her i kveld, og nå skal jeg faktisk ikke på tur alene før i midten av august igjen og akkurat for øyeblikket kjennes det veldig bra ut.

En skal ikke undervurdere lykken i opplevelsen når en liten solstråle legger armene rundt halsen og sier "mamma hjemme nå, mamma stor kos".

Just beat it..

Vi har kyllinger her på gården ergo har vi alarm... Og alarmen ringer opp husbondens mobiltelefon når det blir for varmt eller kaldt til de drøye 11500 gule/hvite håpefulle der ute i låven.

Etter en heller trist affære her for et par vintre siden så har vi lært oss det: Mobilen settes aldri på stillefunksjon om natten! For det er jo gjerne da det skjer, at det blir for varmt eller for kaldt mener jeg. Som det litt småtypiske C-mennesket jeg er så har jeg problemer nok med å få lagt meg og sovet i disse lyse fagre sommernetter og foregående natt var det ikke enkelt

- først var det mygg - og det er jo en forbannelse som hører sommeren til - men det er utrolig at et slikt lite vesen kan lage så sinnsykt mye lyd - for ikke å snakke om hvor utrolig stille det blir når den setter seg og da ligger en jo der og lurer på hvor den kom til å stikke.

Så var det smokken til minstebarnet..

Så et par mygg til og da var vel klokka begynt å tikke mot 01.30

Det er på dette tidspunkt når barna sover og myggen blåser bort at mobilen begynner å få betydning. Husbonden har en forholdsvis tilårskommen Ericsson og greier på tross av sin utmerkede siv.ing kompetanse ikke å bytte varsellyd for SMS, en helt sinnsykt fanfare, jeg mistenker egentlig at han liker den lyden. Uansett jeg har ikke behov for å veta at Landkreditt trekker kvartalsavdraget på gardslånet kl. 03.00 om natten.. Da jeg omsider var på vei inn i R.E.M. fasen igjen så setter den selvfølgelig igang med å spille Jacksons "Beat It" - forsåvidt en fengende melodi som blir litt ødelagt av at den varsler at nå er det på tide å få på seg fillene snuble ned trappa og over gårdsplassen for å finne ut at det er ca 1 grad for kaldt i det ene rommet.

På den annen side, det positive er jo at alarmen virker, betryggende å vite dersom det virkelig skulle skje noe. Det er mindre kaldt å løpe over plassen nå enn midtvinters med 15 min og nysnø. Forøvrig sov jeg godt resten av natta og det kommer jo mørkere kvelder og perioder med større mulighet for søvn.

Dagens, (Nattens trall) "Du skal ikkje sova bort sumarnatta ho er for ljos til det.."

La meg være ung?

Jeg tror de fleste innerst inne og ærlig mener det.. og da snakker jeg først og fremst om hva vi ønsker å være inne i hodet..

Selv mener jeg at alder er et ganske så relativt begrep.. og jeg er ganske ung litt avhengig av hvem en spør selvfølgelig, 7 åringen vil nok si at jeg er gammel - grå i håret er jeg også - mens en del av kollegaene mine vil mene at jeg er svært ung - kanskje i overkant ung i forhold til ansvaret jeg har? Men jeg tror de begynner å bli stadig mer avslappet på det punktet - jeg blir tross alt stadig gråere i håret og har til nå unngått de helt store katastrofene på tross av uklar sikt.

Uansett er jeg i alle fall ung til sinns til tider ganske barnslig vil folk si... for meg innebærer det blant annet at jeg fortsatt kan både le og gråte av ting som berører meg og at jeg har en intens trang til å oppleve enda mer. Den siste uken har jeg hatt et par seanser som kan knyttes til dette.

Den første i form av årets store feiering av mannens passerte 40 med barn og foreldre naboer og gamle og ikke fullt så gamle venner, mange av oss møttes da vi begynte å studere og det er jo ikke så lenge siden synes vi.. SÅ er det rart å sitte der da rundt bordet med gamle venner, en klar forsommernatt og drikke vin og diskutere landbrukspolitikk, etter å ha stappet i seng en masse små og faktisk også ganske store unger - noen såpass store at de de nærmer seg ungdomsstadiet. Utrolig at 18 år går så fort, jeg som ikke synes det er så lenge siden vi møttes - om nye 18 år har vi voksne barn og er i ferd med å nærme oss pensjonsalder - en kan få litt hetta av å tenke på det.. og det leder inn på den andre begivenheten knyttet til alder denne uka i form av korets siste offisielle opptreden før sommerferie.

Vi skulle synge på et bo og aktivitetssenter - jeg tror vi var en vesentlig del av aktiviteten den dagen - et tankekors i seg selv. Vi sang og folket lyttet, vi har et forholdsvis allsidig reporotar og denne kvelden sang vi blant annet "Den fyste song" en vakker norsk melodi, og "Irish Blessing" en nydelig irsk sang. Jeg tror koret vårt liker sangene godt og sang de ganske bra også, men jeg la merke til at beboerne som hørte på oss så litt triste ut da vi var ferdige med "Den fyste song", mens de så veldig glade om enn litt rørt ut da vi hadde sunget "Blessingen". Mulig at "Den fyrste.." ble plagsom å tenke på? Det er tross alt begrenset hvor mange år som gjenstår når du sitter på et Bo og aktivitetssenter. Mens "Blessingen" gir ønsker om at livet skal fare pent til vi møtes igjen. Jeg håper at jeg også foretrekker "Blessingen" når jeg blir 95 og sitter på et bo og aktivitetssenter, det er i alle fall et tegn på at jeg fortsatt er forholdsvis ung til sinns.