Jeg har en jobb som gjør at jeg reiser mye i perioder- jeg er slik av natur at jeg blir rastløs dersom jeg skal være på et kontor dag ut og dag inn og jeg har en utrolig spennende jobb og mange flinke medarbeidere. Jeg er utrolig privilegert som får oppleve så mye og sett masse. Men av og til blir jeg også lei av flyplasser, særlig sikkerhetssjekken er et aldri så lite irritasjonsmoment, det er jo ganske utrolig at en venner seg til å dra av seg belter, klokker smykker og sko, samt utlevere vesentlige deler av intimsfæren ved å måtte pakke alle flytende toalettsaker i gjennomsiktige plastpose. Et merkelig prinsipp forresten - dersom alle beholdere er under 1 dl og får plass i en liten pose så er de ikke egnet til å gjøre skade. Men i det du ikke får igjen posen eller dersom du skulle ha glemt boksen med hårvoks i toalettmappa - huff og huff - potensiell terrorist.
Av og til kunne jeg kanskje ønsket meg at det fordelte seg litt jamnere i forhold til reising og etter at jeg fikk barn stunder jeg nok mer hjem enn tidligere. I kveld kom jeg hjem etter 2 døgn i Trøndelag (utrolig hvor mye lysere det er der oppe nå forresten, sola gikk ikke ned før kl. 23.40), det var 3 som var glade her i kveld, og nå skal jeg faktisk ikke på tur alene før i midten av august igjen og akkurat for øyeblikket kjennes det veldig bra ut.
En skal ikke undervurdere lykken i opplevelsen når en liten solstråle legger armene rundt halsen og sier "mamma hjemme nå, mamma stor kos".
torsdag 19. juni 2008
tirsdag 17. juni 2008
Just beat it..
Vi har kyllinger her på gården ergo har vi alarm... Og alarmen ringer opp husbondens mobiltelefon når det blir for varmt eller kaldt til de drøye 11500 gule/hvite håpefulle der ute i låven.
Etter en heller trist affære her for et par vintre siden så har vi lært oss det: Mobilen settes aldri på stillefunksjon om natten! For det er jo gjerne da det skjer, at det blir for varmt eller for kaldt mener jeg. Som det litt småtypiske C-mennesket jeg er så har jeg problemer nok med å få lagt meg og sovet i disse lyse fagre sommernetter og foregående natt var det ikke enkelt
- først var det mygg - og det er jo en forbannelse som hører sommeren til - men det er utrolig at et slikt lite vesen kan lage så sinnsykt mye lyd - for ikke å snakke om hvor utrolig stille det blir når den setter seg og da ligger en jo der og lurer på hvor den kom til å stikke.
Så var det smokken til minstebarnet..
Så et par mygg til og da var vel klokka begynt å tikke mot 01.30
Det er på dette tidspunkt når barna sover og myggen blåser bort at mobilen begynner å få betydning. Husbonden har en forholdsvis tilårskommen Ericsson og greier på tross av sin utmerkede siv.ing kompetanse ikke å bytte varsellyd for SMS, en helt sinnsykt fanfare, jeg mistenker egentlig at han liker den lyden. Uansett jeg har ikke behov for å veta at Landkreditt trekker kvartalsavdraget på gardslånet kl. 03.00 om natten.. Da jeg omsider var på vei inn i R.E.M. fasen igjen så setter den selvfølgelig igang med å spille Jacksons "Beat It" - forsåvidt en fengende melodi som blir litt ødelagt av at den varsler at nå er det på tide å få på seg fillene snuble ned trappa og over gårdsplassen for å finne ut at det er ca 1 grad for kaldt i det ene rommet.
På den annen side, det positive er jo at alarmen virker, betryggende å vite dersom det virkelig skulle skje noe. Det er mindre kaldt å løpe over plassen nå enn midtvinters med 15 min og nysnø. Forøvrig sov jeg godt resten av natta og det kommer jo mørkere kvelder og perioder med større mulighet for søvn.
Dagens, (Nattens trall) "Du skal ikkje sova bort sumarnatta ho er for ljos til det.."
Etter en heller trist affære her for et par vintre siden så har vi lært oss det: Mobilen settes aldri på stillefunksjon om natten! For det er jo gjerne da det skjer, at det blir for varmt eller for kaldt mener jeg. Som det litt småtypiske C-mennesket jeg er så har jeg problemer nok med å få lagt meg og sovet i disse lyse fagre sommernetter og foregående natt var det ikke enkelt
- først var det mygg - og det er jo en forbannelse som hører sommeren til - men det er utrolig at et slikt lite vesen kan lage så sinnsykt mye lyd - for ikke å snakke om hvor utrolig stille det blir når den setter seg og da ligger en jo der og lurer på hvor den kom til å stikke.
Så var det smokken til minstebarnet..
Så et par mygg til og da var vel klokka begynt å tikke mot 01.30
Det er på dette tidspunkt når barna sover og myggen blåser bort at mobilen begynner å få betydning. Husbonden har en forholdsvis tilårskommen Ericsson og greier på tross av sin utmerkede siv.ing kompetanse ikke å bytte varsellyd for SMS, en helt sinnsykt fanfare, jeg mistenker egentlig at han liker den lyden. Uansett jeg har ikke behov for å veta at Landkreditt trekker kvartalsavdraget på gardslånet kl. 03.00 om natten.. Da jeg omsider var på vei inn i R.E.M. fasen igjen så setter den selvfølgelig igang med å spille Jacksons "Beat It" - forsåvidt en fengende melodi som blir litt ødelagt av at den varsler at nå er det på tide å få på seg fillene snuble ned trappa og over gårdsplassen for å finne ut at det er ca 1 grad for kaldt i det ene rommet.
På den annen side, det positive er jo at alarmen virker, betryggende å vite dersom det virkelig skulle skje noe. Det er mindre kaldt å løpe over plassen nå enn midtvinters med 15 min og nysnø. Forøvrig sov jeg godt resten av natta og det kommer jo mørkere kvelder og perioder med større mulighet for søvn.
Dagens, (Nattens trall) "Du skal ikkje sova bort sumarnatta ho er for ljos til det.."
søndag 15. juni 2008
La meg være ung?
Jeg tror de fleste innerst inne og ærlig mener det.. og da snakker jeg først og fremst om hva vi ønsker å være inne i hodet..
Selv mener jeg at alder er et ganske så relativt begrep.. og jeg er ganske ung litt avhengig av hvem en spør selvfølgelig, 7 åringen vil nok si at jeg er gammel - grå i håret er jeg også - mens en del av kollegaene mine vil mene at jeg er svært ung - kanskje i overkant ung i forhold til ansvaret jeg har? Men jeg tror de begynner å bli stadig mer avslappet på det punktet - jeg blir tross alt stadig gråere i håret og har til nå unngått de helt store katastrofene på tross av uklar sikt.
Uansett er jeg i alle fall ung til sinns til tider ganske barnslig vil folk si... for meg innebærer det blant annet at jeg fortsatt kan både le og gråte av ting som berører meg og at jeg har en intens trang til å oppleve enda mer. Den siste uken har jeg hatt et par seanser som kan knyttes til dette.
Den første i form av årets store feiering av mannens passerte 40 med barn og foreldre naboer og gamle og ikke fullt så gamle venner, mange av oss møttes da vi begynte å studere og det er jo ikke så lenge siden synes vi.. SÅ er det rart å sitte der da rundt bordet med gamle venner, en klar forsommernatt og drikke vin og diskutere landbrukspolitikk, etter å ha stappet i seng en masse små og faktisk også ganske store unger - noen såpass store at de de nærmer seg ungdomsstadiet. Utrolig at 18 år går så fort, jeg som ikke synes det er så lenge siden vi møttes - om nye 18 år har vi voksne barn og er i ferd med å nærme oss pensjonsalder - en kan få litt hetta av å tenke på det.. og det leder inn på den andre begivenheten knyttet til alder denne uka i form av korets siste offisielle opptreden før sommerferie.
Vi skulle synge på et bo og aktivitetssenter - jeg tror vi var en vesentlig del av aktiviteten den dagen - et tankekors i seg selv. Vi sang og folket lyttet, vi har et forholdsvis allsidig reporotar og denne kvelden sang vi blant annet "Den fyste song" en vakker norsk melodi, og "Irish Blessing" en nydelig irsk sang. Jeg tror koret vårt liker sangene godt og sang de ganske bra også, men jeg la merke til at beboerne som hørte på oss så litt triste ut da vi var ferdige med "Den fyste song", mens de så veldig glade om enn litt rørt ut da vi hadde sunget "Blessingen". Mulig at "Den fyrste.." ble plagsom å tenke på? Det er tross alt begrenset hvor mange år som gjenstår når du sitter på et Bo og aktivitetssenter. Mens "Blessingen" gir ønsker om at livet skal fare pent til vi møtes igjen. Jeg håper at jeg også foretrekker "Blessingen" når jeg blir 95 og sitter på et bo og aktivitetssenter, det er i alle fall et tegn på at jeg fortsatt er forholdsvis ung til sinns.
Selv mener jeg at alder er et ganske så relativt begrep.. og jeg er ganske ung litt avhengig av hvem en spør selvfølgelig, 7 åringen vil nok si at jeg er gammel - grå i håret er jeg også - mens en del av kollegaene mine vil mene at jeg er svært ung - kanskje i overkant ung i forhold til ansvaret jeg har? Men jeg tror de begynner å bli stadig mer avslappet på det punktet - jeg blir tross alt stadig gråere i håret og har til nå unngått de helt store katastrofene på tross av uklar sikt.
Uansett er jeg i alle fall ung til sinns til tider ganske barnslig vil folk si... for meg innebærer det blant annet at jeg fortsatt kan både le og gråte av ting som berører meg og at jeg har en intens trang til å oppleve enda mer. Den siste uken har jeg hatt et par seanser som kan knyttes til dette.
Den første i form av årets store feiering av mannens passerte 40 med barn og foreldre naboer og gamle og ikke fullt så gamle venner, mange av oss møttes da vi begynte å studere og det er jo ikke så lenge siden synes vi.. SÅ er det rart å sitte der da rundt bordet med gamle venner, en klar forsommernatt og drikke vin og diskutere landbrukspolitikk, etter å ha stappet i seng en masse små og faktisk også ganske store unger - noen såpass store at de de nærmer seg ungdomsstadiet. Utrolig at 18 år går så fort, jeg som ikke synes det er så lenge siden vi møttes - om nye 18 år har vi voksne barn og er i ferd med å nærme oss pensjonsalder - en kan få litt hetta av å tenke på det.. og det leder inn på den andre begivenheten knyttet til alder denne uka i form av korets siste offisielle opptreden før sommerferie.
Vi skulle synge på et bo og aktivitetssenter - jeg tror vi var en vesentlig del av aktiviteten den dagen - et tankekors i seg selv. Vi sang og folket lyttet, vi har et forholdsvis allsidig reporotar og denne kvelden sang vi blant annet "Den fyste song" en vakker norsk melodi, og "Irish Blessing" en nydelig irsk sang. Jeg tror koret vårt liker sangene godt og sang de ganske bra også, men jeg la merke til at beboerne som hørte på oss så litt triste ut da vi var ferdige med "Den fyste song", mens de så veldig glade om enn litt rørt ut da vi hadde sunget "Blessingen". Mulig at "Den fyrste.." ble plagsom å tenke på? Det er tross alt begrenset hvor mange år som gjenstår når du sitter på et Bo og aktivitetssenter. Mens "Blessingen" gir ønsker om at livet skal fare pent til vi møtes igjen. Jeg håper at jeg også foretrekker "Blessingen" når jeg blir 95 og sitter på et bo og aktivitetssenter, det er i alle fall et tegn på at jeg fortsatt er forholdsvis ung til sinns.
Abonner på:
Innlegg (Atom)