Ja det er definitivt høsten, men ingen grunn til å deppe av den grunn. Nå har det omsider blitt oppholdsvær, åkrene står modne og skurtreskere durer i kor gardimellom en trøstefull låt som bærer løfte om at sommerens mer strabasiøse aktiviteter snart vil belønnes med fulle kornkamre.
Nå er jeg sikkert utrolig sær, men det fascinerer meg like mye og det rører noe inni meg hvert år denne utviklingen fra svart jord med spe irrgrønne spirer via bølgende grønne enger til dette gullfargede duvende havet som glitrer i klar høstsol. Da tenker jeg at verden er ganske rettferdig og at bønder har verdens beste yrke. Følelsen av å se utover disse høsteklare åkrene og vite at dette har jeg bidratt til, i tillegg til at været har gjort opp for seg på en forsvarlig måte i år også, veier i forholdsvis stort monn opp for ubekvem arbeidstid, lite fritid og det faktum at det faktisk er såpass dårlig betalt at en er nødt til å ha både en og to jobber utenfor gården - det siste er jo litt synd for det hadde helt klart gått ann å legge hele sjela si i dette. Måneskinnsbonden min pleier jeg å kalle husbonden, det er i alle fall forholdsvis tussmørkt når han entrer hjemmets lune arne nå om kveldene, og barna lurer tidvis på når pappa kommer hjem?
Men i dag ble det jo faktisk både kveldsmat og barneTV sammen med pappan i alle fall for de to minste for jeg skulle først følge eldstemann på fotballkamp. Det er utrolig hvor spennende det er med sånne 6 7 åringer på banen, de gir absolutt alt. Og jeg ble lett revet med på siden, faktisk såpass revet med at denne ene pappan som sto ved siden av meg sa "Du kan jo vente litt med å heie, for akkurat nå er det pause.."
..Og så endelig korøvelse og det er utrolig hvor mye artigere det er å synge sammen med en 30 40 andre enn å synge hjemme alene for seg selv... Jeg er helt sikker på at en både blir et gladere menneske og et bedre menneske av å synge sammen med andre, når en i tillegg får synge slike utrolig vakre sanger som "Fields of Gold" og vet at mannen har skåret de siste 40 målene med moden åker før i ettermiddag så er verden og tilværelsen god selv om kveldene er blitt mørke og lufta kaldere.
mandag 25. august 2008
mandag 18. august 2008
Hverdagslykke..
I dag var det definitivt tilbake til den jevne hverdag, det går helt klart mot høst. Både vær og aktivitetsnivå tyder på det. Jentene begynte i barnehagen for et par uker siden og i dag begynte skolen. En leser jo og hører mye rart om norsk skole i media, og det meste er jo av en slik karakter at en kan bli deprimert og bent frem bekymret for den oppvoksende slekt muligheter til dannelse og intellektuell utvikling.
Det kan helt klart være at det er ting og ta tak i, det trengs sikkert både flere lærere og mer penger, for ikke å snakke om bygninger som holder minstekrav i forhold til arbeidsmiljøloven, samt engasjerte foreldre som har tid til å ta frem den dugnadsånden som antakelig var forholdsvis mye mer utbredt på den tiden da jeg var barn. Men faktum her i huset er i alle fall at det de siste ukene har vært hyppige spørsmål fra husets 7.åring om når skolen begynner igjen. "Mamma det er jo sååå lenge siden det ble ferie - den må jo snart begynne igjen?" Og i går var gleden og forventningene over at i dag - endelig - var det klart for 2.klasse- så påtrengende at han fikk nesten ikke sove. Jeg tror faktisk han gledet seg mer i år enn i fjor, for i år var han ikke bekymra for om noe skulle være skummelt i tillegg..
- Hva han gleder seg til? Jo han skal lære seg å lese fortere, regne mer, tegne enda finere, lage kunst, få vite mer om alt han ikke vet noe om - og det er jo utrolig mye for verden er jo kjempestor. Også gledet han seg til å fortelle om alt han hadde gjort i sommer, at han kunne si takk på fransk, til å spille fotball med vennene sine. Det rører jo et mammahjerte og høre dette og i mitt stille sinn så håper jeg at denne holdningen vil vedvare langt utover overskuelig fremtid. Samtidig som jeg sender en varm takk til alle dyktige og engasjerte lærere som greier å vekke en slik entusiasme.
Det er tross alt flest hverdager og lykkelig er de mennesker som våker hver morgen og føler gleden over å kunne møte dagen, kanskje vi som er blitt litt eldre enn 7 år skulle skjenke det en tanke innimellom?
Det kan helt klart være at det er ting og ta tak i, det trengs sikkert både flere lærere og mer penger, for ikke å snakke om bygninger som holder minstekrav i forhold til arbeidsmiljøloven, samt engasjerte foreldre som har tid til å ta frem den dugnadsånden som antakelig var forholdsvis mye mer utbredt på den tiden da jeg var barn. Men faktum her i huset er i alle fall at det de siste ukene har vært hyppige spørsmål fra husets 7.åring om når skolen begynner igjen. "Mamma det er jo sååå lenge siden det ble ferie - den må jo snart begynne igjen?" Og i går var gleden og forventningene over at i dag - endelig - var det klart for 2.klasse- så påtrengende at han fikk nesten ikke sove. Jeg tror faktisk han gledet seg mer i år enn i fjor, for i år var han ikke bekymra for om noe skulle være skummelt i tillegg..
- Hva han gleder seg til? Jo han skal lære seg å lese fortere, regne mer, tegne enda finere, lage kunst, få vite mer om alt han ikke vet noe om - og det er jo utrolig mye for verden er jo kjempestor. Også gledet han seg til å fortelle om alt han hadde gjort i sommer, at han kunne si takk på fransk, til å spille fotball med vennene sine. Det rører jo et mammahjerte og høre dette og i mitt stille sinn så håper jeg at denne holdningen vil vedvare langt utover overskuelig fremtid. Samtidig som jeg sender en varm takk til alle dyktige og engasjerte lærere som greier å vekke en slik entusiasme.
Det er tross alt flest hverdager og lykkelig er de mennesker som våker hver morgen og føler gleden over å kunne møte dagen, kanskje vi som er blitt litt eldre enn 7 år skulle skjenke det en tanke innimellom?
torsdag 14. august 2008
Når lykken er en tiara og rosa ballkjole..eller skaper klær egentlig folk?
Vi har tre barn, en sønn og to døtre. Noe av det som har forbauset meg til stadighet er hvor markante kjønnsforskjellene er. Jeg lurer på hva som gjør at forskjellene blir så store i et moderne land som Norge i 2008?
Yndlingshobbyen til de to småfrøknene er i stor grad å agere prinsesser under motto jo mer rosa desto bedre. Vi har behørig feiret mellomste bursdag her i huset og det gir refleksjon til ettertanke. 5 små venninner var invitert til fest, samt hennes beste venn, fetteren på 6 og broren. Tema var karnevalsbursdag og de små venninnene kom væpnet til tenna med den ene mer fluffy rosa kreasjonen etter den andre, det var lipgloss og små sølvsko og glitter og stas så en ble aldeles blendet av synet. Den gode vennen, fetteren, som av natur har litt buddafasong var for anledningen oppkledd som skjelett, broren som sjørøver. Gutta ble aldeles satt ut av disse overdådig ultrafeminine omgivelsene. All denne kvinnelige ynde fikk helt klart frem det villeste i den maskuline delen av selskapet, en stund minnet det litt om mine barndoms minner av hesteslipp i Sikkelsdalen, det gikk så tyll og juveler føk vegimellom. Og det endte med at skjelettet oppløst i tører ble reddet inn på gutterommet av sitt noe eldre søskenbarn etter et sviende møte med en tryllestav, under lovnad om at der var det forbudt for jenter.
Men jeg lurer altså på hvordan i himmelens navn det kan være slik i 2008 at hvor jeg enn snur og vender meg så møter jeg på småjenter i rosa og lilla og med et lidenskapelig forhold til pynting og sminke som jeg fortsatt i en alder av 37 ikke har vært i nærheten av. Jeg har fått med meg at enkelte hevder at det er genetisk, svært usikker på det altså, eneste mulighet er at det har ligget i dvale en generasjon. Da jeg var 5 var jeg i liten grad opptatt av kjoler, sminke smykker og tiaraer, jeg var ikke den lykkelige innehaver av 5 Barbier med tilhørende slott samt en himla masse annet stasj, ikke kan jeg si at jeg savnet det heller.
Kanskje jeg er utsatt for skjebnens ironi..Faktisk var det vel mer på den måten at min mor kjempet en innbitt kamp for å få meg inn i et skjørt eller en kjole i anledninger der det var påkrevet. De fleste i min familie husker min smått bisarre fremtoning i barnedåpen til min yngre kusine. Mor hadde kjøpt kjøpte nye klær mot min vilje, en sukkertøyrosa sommerkjole med volanger og hvite prikker. Jeg var 12 år, en keitete guttejente med munnen full av tannregulering på full fart inn i tenårene. Håret var ukledelig halvlangt, også etter mors ønske. Før barnedåpen var det var imidlertid tid for en liten stuss, fordi mor hadde det travelt så var det far som ble sendt av gårde til frisøren med eldstebarnet. Han mente vel at jeg var gammel nok til å gå inn alene og sendte meg inn med penger mens han selv inntok en behagelig fristund på benken utenfor VG. Jeg husker fortsatt at han brukte litt tid på å kjenne meg igjen med en gang da jeg kom ut. Sveisen hadde i løpet av 45 minutter gått fra halvlang pasjeklipp til 2 cm piggsveis og en lang rottehale i nakken. Jeg husker også, om enn med noe dårlig samvittighet, at min mor begynte å gråte da vi kom hjem og at min far halvhjertet prøvde å argumentere med at det var en utrolig praktisk frisyre for ei som tilbrakte de fleste ledige stunder sammen med hester, sauer, bikkjer og andre ting som gjorde det påkrevet med hårvask hver dag... Det er vel unødvendig å nevne at de fleste familiebildende fra barnedåpen skjemmes noe av et pussig vesen med stålglis, piggsveis og rosa kjole? Det var definitivt siste gang min mor insisterte på å kjøpe penklær til meg..
Nå er det ikke slik at jeg regner meg for ufeminin, i voksen alder tror mine omgivelser er forholdsvis vant til å se meg både med skjørt og kjoler og jeg liker faktisk å pynte meg innimellom. Selv om min eldste datter på ingen måte kan forstå hvorfor jeg på bryllupsbildet er iført bunad i stedet for en eller annen overdådig hvit kreasjon i silke- og tyll. Sanheten er at da jeg under min tid som vordende brud lot meg overtale til å besøke en brudesalong så ble bløtkakefølelsen så påtrengende at jeg kapitulerte lenge før de hadde rukket å få opp glidelåsen. Bunaden derimot har jeg alltid følt meg veldig fin i. For meg så ligger så symboliserer det plagget en kontinuitet og det bærer på verdier og tradisjoner som betyr mye for meg. I tillegg til at jeg siden konfirmasjonsdagen, da jeg bar bunaden for første gang alltid har følt en stor taknemmelighet overfor farmoren min som satt en hel vinter og broderte alle de vakre blomstene som er strødd utover det blå ullstoffet. Hver gang anledningen byr seg så tenker jeg at jeg er heldig som kan ikle meg det plagget som jeg har båret på mange av de dagene som fremstår som merker i livet mitt.
Slik jeg husker det så var det ikke mye prinseessefakter å spore verken i befolkningen generelt eller i klesbutikkene spesielt på midten av 1970-tallet. Så tenker jeg at det sikkert var på grunn av reell likestillingskamp der noe av målet var å også viske ut de klare skillene mellom menn og kvinner. Kanskje er dagens småjenters prinsesseunivers en motbølge til min generasjons kjønnsnøytrale barnetilværelse?
Det kan antakelig slå begge veier - vil fremtidens feminisme innebære at denne rosalilla bølgen tar det som en selvfølge at de skal ha likelønn og samme muligheter til lederstillinger og maktposisjoner som menn selv om de i det fysiske ligner mer på skjønnhetsprinsesser...
Jeg skal ærlig innrømme at jeg er litt betenkt, men trøster meg med det at det regnes som superspennende å være med mamma og kjøre traktor selv om det gjennomføres ikledd rosa hørselvern og tiara..
Dessuten er det lenge igjen til de er voksne, muligheten er jo tilstede for at det sukkersøte byttes ut med svarte bukser og nagler akkurat tidsnok til å få det med på konfirmasjonsbilde.
Yndlingshobbyen til de to småfrøknene er i stor grad å agere prinsesser under motto jo mer rosa desto bedre. Vi har behørig feiret mellomste bursdag her i huset og det gir refleksjon til ettertanke. 5 små venninner var invitert til fest, samt hennes beste venn, fetteren på 6 og broren. Tema var karnevalsbursdag og de små venninnene kom væpnet til tenna med den ene mer fluffy rosa kreasjonen etter den andre, det var lipgloss og små sølvsko og glitter og stas så en ble aldeles blendet av synet. Den gode vennen, fetteren, som av natur har litt buddafasong var for anledningen oppkledd som skjelett, broren som sjørøver. Gutta ble aldeles satt ut av disse overdådig ultrafeminine omgivelsene. All denne kvinnelige ynde fikk helt klart frem det villeste i den maskuline delen av selskapet, en stund minnet det litt om mine barndoms minner av hesteslipp i Sikkelsdalen, det gikk så tyll og juveler føk vegimellom. Og det endte med at skjelettet oppløst i tører ble reddet inn på gutterommet av sitt noe eldre søskenbarn etter et sviende møte med en tryllestav, under lovnad om at der var det forbudt for jenter.
Men jeg lurer altså på hvordan i himmelens navn det kan være slik i 2008 at hvor jeg enn snur og vender meg så møter jeg på småjenter i rosa og lilla og med et lidenskapelig forhold til pynting og sminke som jeg fortsatt i en alder av 37 ikke har vært i nærheten av. Jeg har fått med meg at enkelte hevder at det er genetisk, svært usikker på det altså, eneste mulighet er at det har ligget i dvale en generasjon. Da jeg var 5 var jeg i liten grad opptatt av kjoler, sminke smykker og tiaraer, jeg var ikke den lykkelige innehaver av 5 Barbier med tilhørende slott samt en himla masse annet stasj, ikke kan jeg si at jeg savnet det heller.
Kanskje jeg er utsatt for skjebnens ironi..Faktisk var det vel mer på den måten at min mor kjempet en innbitt kamp for å få meg inn i et skjørt eller en kjole i anledninger der det var påkrevet. De fleste i min familie husker min smått bisarre fremtoning i barnedåpen til min yngre kusine. Mor hadde kjøpt kjøpte nye klær mot min vilje, en sukkertøyrosa sommerkjole med volanger og hvite prikker. Jeg var 12 år, en keitete guttejente med munnen full av tannregulering på full fart inn i tenårene. Håret var ukledelig halvlangt, også etter mors ønske. Før barnedåpen var det var imidlertid tid for en liten stuss, fordi mor hadde det travelt så var det far som ble sendt av gårde til frisøren med eldstebarnet. Han mente vel at jeg var gammel nok til å gå inn alene og sendte meg inn med penger mens han selv inntok en behagelig fristund på benken utenfor VG. Jeg husker fortsatt at han brukte litt tid på å kjenne meg igjen med en gang da jeg kom ut. Sveisen hadde i løpet av 45 minutter gått fra halvlang pasjeklipp til 2 cm piggsveis og en lang rottehale i nakken. Jeg husker også, om enn med noe dårlig samvittighet, at min mor begynte å gråte da vi kom hjem og at min far halvhjertet prøvde å argumentere med at det var en utrolig praktisk frisyre for ei som tilbrakte de fleste ledige stunder sammen med hester, sauer, bikkjer og andre ting som gjorde det påkrevet med hårvask hver dag... Det er vel unødvendig å nevne at de fleste familiebildende fra barnedåpen skjemmes noe av et pussig vesen med stålglis, piggsveis og rosa kjole? Det var definitivt siste gang min mor insisterte på å kjøpe penklær til meg..
Nå er det ikke slik at jeg regner meg for ufeminin, i voksen alder tror mine omgivelser er forholdsvis vant til å se meg både med skjørt og kjoler og jeg liker faktisk å pynte meg innimellom. Selv om min eldste datter på ingen måte kan forstå hvorfor jeg på bryllupsbildet er iført bunad i stedet for en eller annen overdådig hvit kreasjon i silke- og tyll. Sanheten er at da jeg under min tid som vordende brud lot meg overtale til å besøke en brudesalong så ble bløtkakefølelsen så påtrengende at jeg kapitulerte lenge før de hadde rukket å få opp glidelåsen. Bunaden derimot har jeg alltid følt meg veldig fin i. For meg så ligger så symboliserer det plagget en kontinuitet og det bærer på verdier og tradisjoner som betyr mye for meg. I tillegg til at jeg siden konfirmasjonsdagen, da jeg bar bunaden for første gang alltid har følt en stor taknemmelighet overfor farmoren min som satt en hel vinter og broderte alle de vakre blomstene som er strødd utover det blå ullstoffet. Hver gang anledningen byr seg så tenker jeg at jeg er heldig som kan ikle meg det plagget som jeg har båret på mange av de dagene som fremstår som merker i livet mitt.
Slik jeg husker det så var det ikke mye prinseessefakter å spore verken i befolkningen generelt eller i klesbutikkene spesielt på midten av 1970-tallet. Så tenker jeg at det sikkert var på grunn av reell likestillingskamp der noe av målet var å også viske ut de klare skillene mellom menn og kvinner. Kanskje er dagens småjenters prinsesseunivers en motbølge til min generasjons kjønnsnøytrale barnetilværelse?
Det kan antakelig slå begge veier - vil fremtidens feminisme innebære at denne rosalilla bølgen tar det som en selvfølge at de skal ha likelønn og samme muligheter til lederstillinger og maktposisjoner som menn selv om de i det fysiske ligner mer på skjønnhetsprinsesser...
Jeg skal ærlig innrømme at jeg er litt betenkt, men trøster meg med det at det regnes som superspennende å være med mamma og kjøre traktor selv om det gjennomføres ikledd rosa hørselvern og tiara..
Dessuten er det lenge igjen til de er voksne, muligheten er jo tilstede for at det sukkersøte byttes ut med svarte bukser og nagler akkurat tidsnok til å få det med på konfirmasjonsbilde.
Abonner på:
Innlegg (Atom)